The genius of ATHEIST has been floating through the Metal solar system for 20 years to the delight of many. Yet now Jupiter will align with the ears of planet Earth to redefine the way Technical Metal is written, heard, and played with their long awaited 4th studio recording "Jupiter". The next generation of extreme Metal fans demanded a new album after witnessing the US band's triumphant return to the stage in 2006. ATHEIST already gained a legendary reputation for their first releases "Piece of Time" (1990) and even more so "Unquestionable Presence" (1991), which many historians of extreme music consider to be the very mould from which Technical Metal has been cast. While the band seemed to stand alone on a street corner of Jazz Fusion Death Metal with "Elements" (1993) it turns out that a multitude of today's top notch Metal acts name ATHEIST as their main influence. Featuring the most thought, provoking and controversial lyrics penned and performed by singer and co-founding member Kelly Shaefer, "Jupiter" sets the technical songwriting bar 10 years ahead of the rest of the world. Its massively catchy gravitational madness is captured by renowned Jason Suecof's production and mix, which makes the album easily more brutal than the planet's "Great Red Spot". Where "Jupiter" leads, others will follow. Join this historic exploration of Technical Metal space now!
Vaikka Atheistin intohimoisella jännityksellä odotettu neljäs albumi – edellinen ilmestyi vuonna 1993 – onkin aiempia helpompi tie yhtyeen maailmaan, sekin vaatii kuuntelua avautuakseen ja paljastaakseen syvyytensä. Koukeroisuus ja kerroksellisuus ovat yhä pelissä mukana ja ominaissoundi ja tyyli tallella, mutta periaatteilleen uskollisena yhtye ei ole jumittunut johonkin jo kerran koettuun, vaan nousee uusille askelmille, suoraviivaisempaan iskevyyteen ja miltei väkivaltaiseen aggressiivisuuteen. Vanhoille faneille avautuu mielenkiintoinen perspektiivi lähestyä Jupiteria osana laajempaa jatkumoa, mutta silti kadehdin niitä, jotka tutustuvat yhtyeeseen tämän levyn kautta: heillä on vielä edessään astuminen suunnattomaan aarrekammioon. Atheistin koko tuotanto on tasaisen vahvaa olematta kuitenkaan koskaan tylsämielistä tai ennalta arvattavaa. Kullakin levyllä on oma sielunsa, jonka arvoituksellisuus ei ehdy kuuntelussa. Samalla kukin teos täydentää toistaan muodostaen laajemman ääniavaruuden. Yksittäisten studiolevyjen sijaan voisikin puhua moniulotteisesta kokonaisuudesta. Tämä on kaivattu paluu suoraan kuningassarjaan!
Sami Hynninen
SLAM! "Sweet 16" - Austria - Nov 2010
ATHEIST haben es wieder getan: Nachdem sie Anfang der 1990er drei Prog Death Metal-Meilensteine („Piece Of Time", „Unquestionable Presence" und „Elements") veröffentlichten, warfen sie den sprichwörtlichen Hut drauf und waren für rund 15 Jahre von der Musik(bild)fläche verschwunden. Neben den legendären DEATH waren ATHEIST geimsam mit CYNIC die wohl größte Hoffnung in diesem anspruchsvollen, sehr jazzlastigen Genre und die letzten Jahre somit eine Tortur für progressive Feinschmecker. „Jupiter" heißt die neue Scheibe und muss mit Samthandschuhen angefasst werden – so wertvoll ist der darauf enthaltene Inhalt. Von der ersten Sekunde an wird man von den komplexen, aber nicht verwirrenden Songstrukturen in den Bann gezogen, Kelly Shaefers teils kreischender, teils gesprochener Gesang tut sein Übriges. ATHEIST klingen so wie sie klingen sollen, aber nicht altbacken, denn das waren sie noch nie. Stets war die floridianische Band ihrer Zeit voraus und ist es auch jetzt noch – Neogitarrist JT hat sicher seinen Teil dazu beigetragen. Am Beispiel „Third Person" merkt man ganz gut, dass es ATHEIST schaffen so eingängige Stücke zu schreiben, dass es fast schon Popsongs sind – ohne soft, kitschig und billig zu wirken. Ich kann mir nicht vorstellen, dass dieses Jahr noch was Besseres nachkommen wird und kann ruhigen Gewissens sagen: „Jupiter" ist das (Death)Metal-Album des Jahres 2010! Youngster-Bands passt auf: ATHEIST sind zurück!
Thomas Sulzbacher
Rock Tribune 90/100 - Benelux - Nov 2010
Maar liefst zeventien jaar moesten we wachten op een vervolg van 'Elements', het derde album van de technische death metal pioniers Atheist. We hadden de hoop al opgegeven, zelfs al had de band de afgelopen jaren een reeks reünieconcerten, maar op tijd een aangename verrassing houdt het leven spannend. De originele drummer Steve Flynn zit weer aan de zijde van hoofdcomponist, zanger en gitarist Kelly Schaefer, waardoor de bandkern van klassiekers 'Piece of Time' en 'Unquestionable Presence' weer intact is. Wellicht is dat de reden waarom hun nieuwste album 'Jupiter' eerder in het stramien van die eerste platen ligt dan dat hun laatste wapenfeit uit '93 wordt voortgezet. 'Elements' kwam met zijn lading fusion jazz bij momenten namelijk toch net iets te gekunsteld over en voelde daarom te 'arty farty' aan voor de pure metalliefhebber. Nu Atheist is teruggekeerd naar de originele aanpak, gecombineerd met de volwassenheid die ze in het dagelijkse leven opdeden, komen ze dan ook aanzetten met een plaat die op technisch vlak het leeuwendeel van de scene in haar hemdje zet, maar toch de kracht en ruwheid heeft om je een stevig pak rammel te geven. Opener 'Second To Sun' is daar meteen een goed voorbeeld van en toont aan dat de jaren niet steeds een relativerende impact op een mens hebben. Kelly Schaefer trok vroeger al graag tekstueel van leer tegen zaken die hem niet zinnen, maar de uithalen van 'Fraudulent Cloth' of 'Faux King Christ' zijn scherper dan ooit. 'Live, And Live Again' wordt onverwacht ingezet met een ingetogen cello, maar al snel barst ook hier het onheil los en gaan de heren meteen loos. Atheist is en blijft een band die adembenemende capriolen uithaalt en elke beginnende muzikant een joekel van een frustratie bezorgt, maar tezelfdertijd zijn de songs best wel 'in your face' en heb je nergens het gevoel dat je naar aan elkaar gebreide flarden virtuoos gepiel zit te luisteren zoals je dat soms wel hebt bij hypertechnische acts. Kortom, alles op 'Jupiter' heeft zijn plekje en de hele plaat klopt gewoonweg van begin tot einde. De grootsheid van de titel is dus geen blasé gedoe, maar een gerechtvaardigde vlag die de lading dekt. Fans van de eerste dagen zullen in hun nopjes zijn met deze cd, maar voor wie wilde weten waarom Atheist al twee decennia als belangrijkste invloed wordt genoemd door zo ongeveer elke technische death metalband op deze planeet, is dit eveneens het moment om toe te slaan. 'Jupiter' garandeert namelijk heel wat uurtjes luisterplezier.
Morbid Geert
Rock Hard 8.5/10 - Germany - Dec 2010
Es gibt mittlerweile einen ganzen Haufen Truppen, die extremen Metal mit abstrusen Taktfolgen, komplexem Riffing und kranken Vocals spielen. Und es gibt ATHEIST, die all diesen Bands nochmal zeigen, wie man das richtig macht. Wie man abgepfiffene, feinperlige Songkonstrukte so zusammenbaut, dass sie trotz allem nachvollziehbar bleiben. Man durfte gespannt sein, ob ATHEIST nach fast 20-jähriger Pause an das eher jazzig-relaxte „Elements"-Album oder doch an den Bandklassiker „Piece Of Time" anknüpfen würden. Was die Durchschlagskraft betrifft, so trifft ganz sicher letzteres zu. Jupiter war schließlich eine mächtige Gottheit in der römischen Mythologie. Wer seine Platte nach ihm benennt, muss zwangsläufig einen ordentlichen Tritt in den Hintern abliefern. Die Death-Metal-Roots sind also vorhanden und werden mit der technischen Finesse der späteren Scheiben verknüpft. Bei den Figuren, die z.B. Steve Flynn am Schlagzeug spielt, kann einem schon mal der Atem stocken. Die eigentliche Attraktion dieser Platte ist aber die Demonstration, wie man akrobatische Instrumentalkunst in ein songdienliches Format verwandeln kann. ´When The Beast´ zum Beispiel steht einem Klassiker wie ´I Deny´ vom Debüt jedenfalls in nichts nach. Chapeau!
Frank Albrecht
Legacy 14/15 - Germany - Dec 2010
Bitte die Sauerstoffmasken aufsetzen, die Visiere schließen und den Sitz der Gurte überprüfen: Der nächste Flug geht senkrecht ins All. Die US-Techno-Death-Metal-Legende hat alles richtig gemacht und lange vor dem ersten Gedanken an ein Comeback-Album als erstes ihre Live-Reputation gefestigt. Schließlich mussten die Musiker sich wieder aufeinander einspielen und ein Gespür für den ATHEIST-Sound bekommen, der zwar auf allen drei Alben stets um neue Nuancen bereichert wurde, aber trotzdem eine eigene Identität besaß. Genau das ist „Jupiter" anzuhören, welches am ehesten mit „Unquestionable Presence" vergleichbar ist: Von der ersten Note an ultra-verfrickelt und kompliziert, aber nachvollziehbar. In der Essenz immer noch Death Metal und kein Nerven zerfressendes Math-Gewürm. Wie weit die Musiker über den Tellerrand blicken können, müssen sie nicht mehr wie auf „Elements" beweisen. Die Rhythmuswechsel, Riff-Verschiebungen und Leads treiben 99% der Genremusiker zur Verzweiflung, aber sie sind nicht um ihrer selbst willen kompliziert. Der „Jupiter" enthüllt immer wieder seine atemberaubende Schönheit: Selbst in den Disharmonien von ‚Third Person' spiegelt sich Eleganz, die Einleitung des Songs zitiert eher Klassik als Jazz. Der nicht eben leise Ausstieg von Basser Tony Choy unmittelbar vor den Aufnahmen, das Nachtreten der erzürnten Band und die vergleichsweise neue Gitarrenfraktion mögen auf dem Papier verunsichern, haben das Album aber nicht beschädigt: Gerade der Bass sticht wieder heraus. Kelly Shaefers eigenwilliger Gesang und Steve Flynns Drumming bleiben wichtige Konstanten. Season Of Mist haben sich nach Confessor und Cynic die dritte große (im Sinne von: zunächst verkannt, später unsagbar identitätsstiftende und einflussreiche) Extrem-Prog-Band der frühen 1990er gekrallt. Sadist laufen langsam zu alter Stärke auf, Sadus sind alle paar Jahre wieder auf der thrashenden Seite eine Offenbarung, und Pestilence dürfen nicht unterschätzt werden: Aber „Jupiter" ist der Maßstab für sie alle. Die anderen greifen nach den Sternen – ATHEIST spendieren uns einen Flug zu ihnen.
Björn Thorsten Jaschinski
Heavy! 11/12 - Germany - Dec 2010
Unfaßbare 17 Jahre sind seit dem dritten Album 'Elements' ins Land gezogen und es ist auch schon wieder vier Jahre her, daß ATHEIST sich für einige Gigs reformiert hatten (u.a. beim Wacken). Verlernt hat die Florida-Techno-Death/Thrash-Legende allerdings rein gar nichts, weshalb sich das 'Jupiter'-Comeback nun nach einigen Anläufen auch nach wie vor als ein zum Niederknien brillantes und beeindruckendes Werk offenbart. Zwar ist Baß-Gott Tony Choy leider nicht mehr an Bord, seine Parts wurden allerdings von Neu-Gitarrist Jonathan Thompson im Studio mehr als würdig übernommen. Die acht neuen Stücke zeigen eine Band, die niemals einfach nur zum Selbstzweck ihr famoses technisches Können unter Beweis stellt, sondern immer wieder den roten Faden verdeutlicht. Shouter Kelly Schaefer garniert Highlights wie das fiese 'Faux King Christ', das mit grandiosem Chorus hitverdächtige 'Tortoise The Titan' oder das entrücktere 'When The Beast' mit seiner Reibeisenstimme zwischen Jason McMaster (WATCHTOWER), Dave Mustaine und Darren Travis (SADUS). Freunde, die Kings des Fusion-Jazz-beeinflußten Prog/Techno-Extrem-Metals sind zurück. Und das mit einem Paukenschlag! Killer!
Unfaßbare 17 Jahre sind seit dem dritten Album 'Elements' ins Land gezogen und es ist auch schon wieder vier Jahre her, daß ATHEIST sich für einige Gigs reformiert hatten (u.a. beim Wacken). Verlernt hat die Florida-Techno-Death/Thrash-Legende allerdings rein gar nichts, weshalb sich das 'Jupiter'-Comeback nun nach einigen Anläufen auch nach wie vor als ein zum Niederknien brillantes und beeindruckendes Werk offenbart. Zwar ist Baß-Gott Tony Choy leider nicht mehr an Bord, seine Parts wurden allerdings von Neu-Gitarrist Jonathan Thompson im Studio mehr als würdig übernommen. Die acht neuen Stücke zeigen eine Band, die niemals einfach nur zum Selbstzweck ihr famoses technisches Können unter Beweis stellt, sondern immer wieder den roten Faden verdeutlicht. Shouter Kelly Schaefer garniert Highlights wie das fiese 'Faux King Christ', das mit grandiosem Chorus hitverdächtige 'Tortoise The Titan' oder das entrücktere 'When The Beast' mit seiner Reibeisenstimme zwischen Jason McMaster (WATCHTOWER), Dave Mustaine und Darren Travis (SADUS). Freunde, die Kings des Fusion-Jazz-beeinflußten Prog/Techno-Extrem-Metals sind zurück. Und das mit einem Paukenschlag! Killer!
Earl Grey
Metal Maniac 8/10 - Italy - Nov 2010
Qui bisogna fare dei conti. Perché questo disco non lo stavamo aspettando solo da quattro anni, da quando insomma – nel 2006 – gli Atheist hanno deciso anche un po' a sorpresa di tornare assieme. Un periodo di tempo fin qui riempito poi da diversi tour e anche da un buon live come quello preso al Wacken (sempre del 2006) ed uscito su disco lo scorso anno per il nostro sgodazzamento totale. No. La verità è che "Jupiter" lo stavamo aspettando addirittura dal 1991, dai tempi di quello strabiliante "Unquestionable Presence" che assieme a "Focus" dei Cynic rimane uno dei lavori fondamentali del death tecnico di tutti i tempi. Sì, è vero e non lo dimentichiamo affatto che dopo quel disco gli Atheist fecero uscire anche "Elements", ma quello era lavoro sofferto e controverso, già si sentiva che l'unità della band era andata a farsi fottere. Ed infatti da lì a poco il gruppo avrebbe annunciato lo scioglimento, frutto forse anche di quell'onda grunge che all'epoca spazzò via molte formazioni del nostro metal. Insomma, alla somma di tutto, quasi venti anni di rimpianti per non aver potuto in tutto questo tempo avere accesso alla genialità, alla freschezza e all'inventiva di una band clamorosa come gli Atheist. Ora però è tempo di strizzare le lacrime dal fazzoletto perché la band è tornata anche in studio e "Jupiter" è quello che ha tirato fuori. Allora, cominciamo col dire che questo nuovo non è il miglior album nella carriera del gruppo della Florida. Le aspettative erano alte, gli Atheist non falliscono ma di sicuro non vanno oltre a quanto di grandioso fatto in passato. E, anzi, rispetto ai primi lavori, in qualche modo il gruppo diventa addirittura più frenetico, mette in secondo piano le isteriche melodie veloci che lo caratterizzavano nei dischi anni '90 e si fa più serrato, ancora più nervoso, un vero cobra incazzato come un... beh, come un cobra (incazzato). Otto tracce, quella che dura di meno sfiora i sette minuti. Chiaro comunque che le caratteristiche del gruppo ci sono tutte, fra la voce velenosa di Kelly Shaefer, il drumming impossibile di Steve Flynn, gli intrecci super fra chitarre e basso. Ed oltre a questo i testi sempre intelligenti del singer, storicamente poco legati al metal e più aperti a problematiche sociali e di adorazione della Natura. Ma di questo parleremo in maniera approfondita nell'intervista che avremo sul prossimo numero. Non un lavoro 'solo' sufficiente, perché gli Atheist non sono un gruppo normale. Ma un album che sembra riprendere i tanti spunti lasciati in sospeso per quasi venti anni, rielaborandoli con cattiveria costante con la tecnica mostruosa di quelli del gruppo, dimostrando la voglia di continuare un discorso che s'era interrotto troppo bruscamente. Come a dire che "Jupiter" offre il sound Atheist, che è una cosa che nessun altro fa. E pur rimanendo convinti che nelle corde del gruppo c'è anche di meglio (il disco è stato fatto in tempi stretti? Verificheremo.), questo rimane lavoro che a parte il fatto di far risorgere una band unica, ci consegna anche un carico di intricato death tecnico che se ce lo mettiamo a studiare passano due anni e neanche ce ne accorgiamo. Giusto il tempo, speriamo, di arrivare al prossimo disco degli Atheist. Folle, tritatutto e raggiante. Cercate pure, non troverete niente di simile/paragonabile in giro.
Fabrizio Massignani
Scream 5/6 - Norway - Nov 2010
Atheist har måttet ta i mot sin dose med motgang, både i form av hyppige besetningsskifter og vanskelige økonomiske kår. Heldigvis har de aldri latt slikt bremse ferden fremover. Pestilence klarte ikke å overbevise med sin comeback-plate som ble sluppet i fjor, men har Atheist falt i den samme fella? Svaret er et kontant nei. Kvaliteten kan skimtes med det samme, bokstavelig talt. «Second to Sun», som var den første låta som ble skrevet etter at de bestemte seg for å faktisk utgi en plate i forbindelse med comebacket, er nemlig også et av albumets sterkeste spor. Shaefer vet å bruke stemmen på svært unike og spennende måter, noe som er spesielt tydelig i åpningslåta. Hans små snerr, langtrukne brøl og andre uventede innfall fører til at vokalsporet blir minst like dynamisk som låten forøvrig. Det mest geniale med en Atheist-plate er dessuten at den store detaljrikdommen gjør at det skal veldig mye til før man klarer å gå lei. Slik er også Jupiter, eksplosiv i det ene øyeblikket og vanskelig å forstå seg på i det neste. Atheist var et av de første bandene som begynte å blande jazz og prog med ekstrem metal. Med Jupiter beviser amerikanerne at de fremdeles står i en særklasse sammenlignet med ynglingene som har latt seg inspirere av dem. De er gamle er fremdeles best, og det gleder meg at jeg kan avslutte denne omtalen med nettopp det utsagnet.
Rita K. Trondsgård
Metal Hammer 8/10 - UK - Nov 2010
Despite being routinely ignored in recitals of death metal's roll of honour, Atheist have played an enormously important part in the genre's evolution, particularly in terms of technical dexterity and the assimilation of jazz and avant-garde elements. Alongside Cynic's much-revered Focus and Pestilence's much-maligned Spheres, the Floridians' third album Elements denoted a significant milestone in extreme music's mutation; a self-evident antecedent for the fretboard athleticism of Dillinger Escape Plan, The Faceless and Necrophagist. Even before Elements, Atheist were redefining what was possible for metal musicians, and so it's heart-warming to hear that, 17 years on, this reformed incarnation of the band are still attacking their instruments with evangelical fervour, cramming in as many notes, tempo shifts and brain-melting time signatures as they can and yet still exhibiting the ability to mould the chaos into smart and coherent songs with hooks galore. The creative core of vocalist/guitarist Kelly Schaefer and drummer Steve Flynn clearly have an intuitive understanding of what Atheist represents and how it should sound, and so although Jupiter is by no means a lazy retread of past glories, it does resonate with the febrile spirit of the early 90s. There is also a sense that Schaefer and Flynn have expanded their own remit to include a few choice influences that seldom emerged first time round. Opening track Second To Sun absolutely reeks of Voivod, the spectre of the legendary Canadians' brittle angularity and taste for dissonance adding otherworldly fuel to their adherents' blazing fretwork and maelstrom of interwoven rhythms. Like everything else on Jupiter, there is too much going on to be absorbed in one hit, but the craft and class on offer is more than apparent. The schizophrenic and spite-driven Faux King Christ provides another crucial highlight, with its jarring dynamics and bursts of hateful thrash, while closer Third Person threatens to take Atheist into unusually melodic territory before erupting into a more typically deranged and densely-layered exercise in brutal showboating. Whether Jupiter will be regarded as a worthy successor to classic albums like Unquestionable Presence and Elements remains to be seen, but what is beyond doubt is that Atheist have reconvened with great focus, pride and determination. For their immense skill and unswerving passion, they are reborn as a force to rival any of death metal's foremost deities.
Dom Lawson
Thoughts by The Dillinger Escape Plan - Oct 2010
Some of the most jaw droppingly forward thinking death metal of their time, and now seventeen years later once again they're raising the bar. The sound they pioneered and developed picks up without missing a beat, and the band's proficiency, originality, and vision frankly shames most of the technical metal bands that started in their absence. This is an unbelievable return, more than any fan could have ever asked for. New and old listeners, and any fan of good metal for that matter, should be blown away.
Greg Puciato
Thoughts by Dark Tranquillity - Oct 2010
Atheist's Jupiter. After such a long time, they return with an album that manages to sounds amazingly hungry and contemporary while at the same time being everything we loved about them back in the day. It's a mind-blowing release from one of metal's most original bands, and I'd be very surprised if it doesn't end up being the album of the year for a lot of people.
Niklas Sundin
Thoughts by Suffocation - Oct 2010
Atheists' "Jupiter" is one of the most important gifts given to a metal community in need of authentic, influential direction. Thank you, for restoring hope and securing the foundation.
Mike Smith
Thoughts by Cryptopsy - Oct 2010
Kings of Prog Deathmetal!! Really digging the new stuff!!!! It's really in your face! Yes man Atheist are back!!!! Very cool.